I to uker har alle samfunnskunnskapsklassene på Trondheim Katedralskole jobba hardt sammen på tvers av klassene for å danne grunnlaget til et massivt prosjekt. I tre klokketimer simulerte de FNs sikkerhetsråd og prøvde å løse situasjonen i Kosovo på en mest mulig fredelig måte.
Skrevet av Andreas T. Slørdahl
SE FLERE BILDER HER
Det var knapt mulig å kjenne igjen festsalen. To store FN-flagg sto ved hjørnene av et stort hesteskoforma bord som dekket gode to tredjedeler av salen. Ved bordet, i pene rekker bakover, satt kvinner og menn i dresser og diskuterte lavmælt seg i mellom. På bordene foran dem stod navnet på landet de representerte med store bokstaver. Fra klokka slo kvart over åtte, var rollespillet i gang.
De aller fleste skoleelever i dag har vært involvert i rollespill i løpet av skoletida på en eller annen måte, men sjelden har jeg sett et skoleregissert rollespill i så stor skala, og med så seriøs involvering fra elevenes side. Det er ikke et lite ambisiøst prosjekt å prøve å løse situasjonen i Kosovo, men Katta-elevene lot seg ikke stoppe av utfordringa. I rollene som FNs sikkerhetsråd, samt representanter fra Serbia og Kosovo, skulle de prøve å komme til en enighet.
Møtet ble styrt av et FN-sekretariat med bein i nesa, som ikke lot elevene bli flåsete, og på tross av harde stoler og mye sitting, innvilget de ikke alltid ønsker om diplomatisk pause. Da møtet var satt kom først FNs utsending med et åpningsinnlegg. Hun informerte om situasjonen i Kosovo, og oppfordret alle landene til å prøve å være pragmatiske, så de kunne komme til en løsning som ikke kostet for mange flere liv. Så fikk alle landene representert ordet etter tur. Det ble fort tydelig klart hvor landene stod i saka.
Russland, Kina og Indonesia, som sammen hadde fremma et forslag til en resolusjon hvor Kosovo forble en del av Serbia, stilte seg alle tre skeptiske til en løsriving. USA var tydelig mest høylydt om at Kosovo måtte få selvstendighet, og fikk støtte av Kroatia, Libya og Sør-Afrika.
Frankrike, Italia, Storbritannia og Nord-Irland hadde fremma et resolusjonsforslag der de to statene ble uavhengige, men presiserte at for dem var det viktigere at FN kom til en enighet for å skape fred i landet, heller enn spørsmålet om ett eller to land. Kosovo og Serbia fikk også muligheten til å komme med sine syn, og under hele møtet hadde de talerett, men ikke stemmerett.
Så satte diskusjonen i gang. Russland hadde sagt innledningsvis at det umulig kunne bli noen resolusjon uten at Russland støtta den, og i veldig stor grad gikk mye av møtet med til denne problemstillinga. Forslaget måtte være et som stormaktene var fornøyde med, samtidig som de måtte forsikre seg om en ordning som gjorde folkegruppene innad i landet fornøyde.
Det var imponerende hvordan skoleelevene klarte å holde et høyt saklighetsnivå, og hadde fordypa seg så mye i saken at de kunne føre en diskusjon, komme med respons og kommentarer, og komme fram til en enighet.
Særlig var ”frontfigurene” for hvert land imponerende. Disse var hovedtalspersoner for hvert av landa, og det var i stor grad disse som hadde ansvar for at rollespillet skulle fungere fint uten at det ble kjedelig, fleipete eller helt stille, og det klarte de flott!
Den siste timen gikk i stor grad med til å stemme over, og komme til en enighet over resolusjonsforslaget til Frankrike, Italia, Storbritannia og Nord-Irland. Det ble gjort flere forandringer, og de klarte gradvis å blidgjøre Russland. Kina var hakket mer sta, og enkelte punkter trengte mye diskusjon før det ble mulig å komme til en enighet.
Til slutt ble den avgjørende stemminga foretatt, og USA vetoet mot resolusjonsforslaget til Russland, Indonesia og Kina, og en liten stund var mange redde for at Russland skulle gjøre det samme med forslaget til Frankrike, Italia, Storbritannia og Nord-Irland, så alle timene de hadde brukt på å forandre det skulle være bortkasta. Det ble heldigvis ikke gjort, og sikkerhetsrådet kom faktisk til en enighet.
Det endte med at sikkerhetsrådet ble enige om at Kosovo og Serbia skulle bli to stater med hvert sitt parlament, men i en union med felles utenrikspolitikk, forsvarspolitikk og militærpolitikk. Denne ordninga skulle evalueres etter tre år, og da skulle sikkerhetsrådet møte for å komme til en videre beslutning om total frigjørelse eller ikke for Kosovo.
Dessuten skulle økonomisk sterkere stater sørge for å styrke Kosovos økonomi ved å sørge for at det ble mer penger i omløp i landet. For å forhindre at disse pengene ble brukt på å bygge opp et militær til en eventuell løsrivingshær skulle FN-soldaters tilstedeværelse styrkes i Kosovo, men disse skulle holdes til et absolutt minimum.
Dessuten fikk Serbia beholde området Kosovo Polje som serberne anser som en viktig del av den serbiske kulturarva. Til gjengjeld måtte Serbia utlevere fangene Radovan Kardazic og Ratko Mladic til den internasjonale domstolen i Haag.
Da tida endelig var omme, hadde faktisk elevene klart å komme fram til en løsning som virket hensiktsmessig. Alle hadde vært villige til å inngå kompromiss, og ingen av landene satt igjen med Svarte-Per, selv om Serbia ga uttrykk for en viss misnøye. På slutten av dagen virket lærerne og de utsendte fra FN-sambandet svært fornøyde. Kanskje det virkelige sikkerhetsrådet har noe å lære fra disse skoleelevene i konfirmasjonsdressen og med bare to ukers fordypning i saken?
SE FLERE BILDER HER